Posts Tagged ‘venner’

HP logg del 90

HP logg del 90. fre­dag 6. april 2012, kl. 23.59 CET, Oslo

Lang­fre­dag

Den lange dagen til minne om en mann som visst­nok døde for oss. Hvor­for er døden hans det vik­tigste? Burde ikke livet og læren være det? Burde vi ikke, i ste­det for å gå i para­der og piske oss selv til blods eller la oss nagle til et kors, for­telle andre hvor mye vi els­ker dem og at hver­ken kjønn, rase, reli­gion eller utse­ende har noe å si? Burde vi ikke, i ste­det for å foku­sere på en gru­som død, foku­sere på et fan­tas­tisk liv? I ste­det for å krangle om byen der han døde, burde vi ikke spre kjær­lig­het og omtanke, og fak­tisk ta lære av hans påståtte liv? Iro­nisk nok er det mange som er ensomme i dag, og i går, den dagen da vi i alle fall burde invi­tere alle til lang­bords­fest og dele av alt vi har og er. Burde vi ikke elske alle. Uan­sett? Burde ikke alle bety noe for oss. Uansett?

Vi er få og med begren­set tid. Vi har vel egent­lig ikke ann­led­ning til å kaste den bort.

HP.
Langdag.

Hp logg del 9, 23. desember 2002 kl. 22:56

Mine ven­ner, bekjente og alle som får dette.

Det er snart jul, i mor­gen fak­tisk… Og det er o julen at våre tan­ker bør sen­des til noen andre en oss selv. For­vent ikke å få, gi!
Julen brin­ger med seg den største gle­den, gle­den av å få glede andre, bruk denne sjan­sen, kan­skje har du noen du bør gi en eks­tra opp­merk­som­het til i julen.

Det er i mor­gen mine tan­ker går langt utover lan­dets gren­ser, på selve jul­af­ten ten­ker jeg mest på helt andre men­nes­ker en de som er rundt meg. Jeg ten­ker på de som bru­ker av sin tid, og av sitt liv til å hjelpe andre. Måtte det være hjelpe­ar­bei­dere, fn-soldater eller våre tapre der ute på havet.

i mor­gen er det jul, gled noen.….

God Jul alle sam­men. Måtte den bli fre­de­lig og god.

HP. med jule­hils­ner og tan­ker til alle.

hp logg del 8. 15. desember 2002 kl:22:08

en per­fekt verden.

enkelte men­nes­ker sier at ver­den aldri er per­fekt, jeg er uenig, det fin­nes øye­blikk der alt stem­mer, der ver­den er perfekt.

noen øye­blikk er så fan­tas­tiske, så utro­lige og så vakre at man kan leve i dem, og man skulle ønske de varte i evig­het. slike øye­blikk er et brøk­dels av et sekund der alt er per­fekt, der alt stem­mer. og man drøm­mer og ten­ker på de for all ettertid.

i dag var et slik øye­blikk, da alt stemte, da ver­den var per­fekt. som jeg tid­li­gere har skre­vet spør man seg sta­dig vekk hvor­for man gjør alt man gjør, om hvor­for man kjem­per seg gjen­nom det.… de fan­tas­tiske øye­blik­kene. den per­fekte verden.

ver­den er tung og mørk, livet er slit­somt og hardt… like­vel fin­nes det lys.. de kal­les ven­ner og det er dere! det er dere som dri­ver meg vidre, uten dere er jeg ingen ting. så jeg vil takke dere, bare for at dere eksis­te­rer.
i dag tok vi verden.…..

hp. et menneske

hp logg del 7. 8. desember 2002 kl. 22:13

denne er det ikke alle som får. bare mine nær­meste ven­ner får lese denne, og jeg ber dere, ikke spre denne til noen andre en de som har fått denne mai­len. denne mai­len eksis­te­rer ikke, ta gjerne vare på den… men beskytt den. for meg. takk.

ma sivenja
mawa wis­sima wa
venja me

man snak­ker så mye om at man skal være snille mot andre, være for­stå­el­ses­fulle, sjønne and­res pro­ble­mer og løse dem på en ordent­lig måte. først i dag for­står jeg det fullt ut. jeg snak­ker mye om hvor­dan man bør være etter min mening, men jeg opp­le­ver at jeg ikke all­tid kla­rer dette selv.

mas­ker og lengsel.

etter­hvert som press og frust­ra­sjon byg­ger seg opp inni et men­neske fal­ler mas­kene foran ansik­tet. ikke en maske for å stenge ting ute, men en maske for å stenge ting inne. en maske som ikke lar deg vise følel­ser, angst eller frust­ra­sjon. mas­ken opp­slu­ker deg og til­slutt blir du en del av den. mas­ken blir et onde, du vir­ker imun mot alt som er av vondt og gjøre, men inn­erst inne for­tæ­rer den deg, og en dag må den falle.

men sent om nat­ten, når mør­ket har krø­pet frem kom­mer den vir­ke­lige ver­den til syne, mas­kene fal­ler og men­nes­kers angst kom­mer til­syne. det er bare det at ingen andre får lov til å se angs­ten. leng­se­len kry­per kaldt ned­over ryg­gen på deg der du sit­ter alene en mørk vin­ter­dag. leng­se­len etter varme, etter magien.… etter kjærlighet.

gjem deg..  mas­kene kommer.

hp. bare et menneske.

mine venner.

hp-logg del 6. Man­dag 11. nov. 2002 kl:18.16

menin­gen med livet.

alle har noen. abso­lutt alle. har noen som er grun­nen til at de eksis­te­rer. vi kal­ler dem mor og far. det får meg til å tenke, hva førte dem sam­men? var det skjeb­nen eller var det til­fel­dig, i så fall, hvor­for er vi her? til­fel­dig­he­ter eller skjeb­nen? er vår eksis­tens her i ver­den et pro­dukt av et gigan­tisk spill vi kal­ler skjeb­nen eller er det helt til­fel­dig? Der­som vår selve eksis­tens er til­fel­dig er alt til­fel­dig, da er ingen ting forut­be­stemt. ikke alle har et så bra for­hold til sin mor og far, jeg har det. og det er jeg så inder­lig takk­nem­lig for. så takk­nemmlig for at de møt­tes den kvel­den for mange her­rens år siden, uten det ville jeg ikke eksis­tert, og da ville jeg hel­ler ikke kjent så mange fan­tas­tiske men­nes­ker! jeg tror på skjeb­nen, jeg vil ikke tro at jeg er til­fel­dig. jeg ble satt her på jor­den for å utrette noe, for å gjøre noe. jeg tror jeg har fun­net menin­gen med livet, for meg i hvert­fall. det er å glede andre, å gjøre and­res illu­sjo­ner vir­ke­lige. å bety noe, å gjøre en for­skjell. jeg er satt hit med en opp­gave, og det er alle andre også, finn den!

hp — fordi vi bryr oss.