Posts Tagged ‘livet’

HP logg del 90

HP logg del 90. fre­dag 6. april 2012, kl. 23.59 CET, Oslo

Lang­fre­dag

Den lange dagen til minne om en mann som visst­nok døde for oss. Hvor­for er døden hans det vik­tigste? Burde ikke livet og læren være det? Burde vi ikke, i ste­det for å gå i para­der og piske oss selv til blods eller la oss nagle til et kors, for­telle andre hvor mye vi els­ker dem og at hver­ken kjønn, rase, reli­gion eller utse­ende har noe å si? Burde vi ikke, i ste­det for å foku­sere på en gru­som død, foku­sere på et fan­tas­tisk liv? I ste­det for å krangle om byen der han døde, burde vi ikke spre kjær­lig­het og omtanke, og fak­tisk ta lære av hans påståtte liv? Iro­nisk nok er det mange som er ensomme i dag, og i går, den dagen da vi i alle fall burde invi­tere alle til lang­bords­fest og dele av alt vi har og er. Burde vi ikke elske alle. Uan­sett? Burde ikke alle bety noe for oss. Uansett?

Vi er få og med begren­set tid. Vi har vel egent­lig ikke ann­led­ning til å kaste den bort.

HP.
Langdag.

HP logg del 89

HP logg del 89. tirs­dag 7. febru­aur 2012, kl. 22.02 CET, Oslo

Restart.

Et og et halvt år. Det har skjedd så mange ting de siste 19 måne­dene, så mange vik­tige ting, så mange ting som aldri vil bli glemt. Så vik­tige, at hvis det ikke var verdt å skrive noe om de, hva er det da verdt å skrive om?

De små tin­gene. De hver­dags­lige tin­gene. De som ingen andre skri­ver om. Som den hjem­løse som sit­ter foran søp­pel­kasse ved den vest­lige utgan­gen til Natio­nal­thea­te­ret sta­sjon hver mor­gen – også i den bitende kulda de siste dagene. Om fami­lien i match­ende topp­luer som spurte om veien til Lego­land, og som lo ustyr­te­lig da de skjønte at søn­nen i fami­lien hadde lest feil i en turist­bro­sjyre. Om de fan­tas­tiske øye­blik­kene vi har skapt sam­men på lan­dets store sce­ner det siste året. Om de per­fekte gåtu­rene gjen­nom Oslo sen­trum midt på nat­ten etter en lang dags jobb.

Om alt som vir­ke­lig betyr noe. Oftere og bedre? Nei. Lengre og dypere? Niks. Ster­kere språk og per­fekt gram­ma­tikk? Jeg hadde ikke vedda på det. Men å skrive? Ja. Så abso­lutt. Vel­kom­men til­bake til meg selv.

HP.
Mot­ta­ker­lista er litt kor­tere nå.

o store orakel– og alle dere andre der ute, alle dere er egentlig et orakel!

hp logg, del 5. Tirs­dag 29. okto­ber kl.21.20

AAAARHHHH!!! jeg skri­ker ut i nat­ten, et tomt utløp for frust­ra­sjon som har grodd lenge nå, hvor­for er ver­den slik? Av og til får man lyst til å bare ta opp noe tungt og slå enkelte per­soner i hodet! Saken denne gan­gen var en dis­ku­sjon om inter­na­sjo­nalt hjelpe­ar­beid (røde kors, leger uten grenser…osv…) Det fin­nes fak­tisk folk som mener at folk som sul­ter og fry­ser bare kan fryse eller sulte i hjel, det satt fak­tisk to per­soner i paral­lell klas­sen min og sa rett ut “la dem bare dø” AAAAAAAARRRRRRRRRRRRHHHHHHHHHHHHGGGGGGGGG!!!!!!!!!!! La dem brenne, enkelte men­nes­ker skulle hatt en kule mel­lom øynene, vet at jeg høres blo­dig ut nå, men lets face it… ver­den er hard, for å gjøre noe må man være hard! Men hvor­for er den slik? Hva er det som dri­ver men­nes­ker til å mene noe sånt? Er det vår mate­ria­lis­tiske ver­den som fost­rer men­nes­ker til ego­isme og for­akt for liv? Er det vår gode og beha­ge­lige ver­dag som får et men­neske til å si “la dem dø” om andre men­nes­ker? Ikke vet jeg, og ikke har jeg en enkel løs­ning på pro­ble­met, jeg vet bare at noe må gjø­res, og jeg vil gjøre noe.. på min måte…! Nei, sier jeg! Elsk livet, dyrk det, og hold det kjært! For alt i alt er det det eneste vi har! Livet er dyre­bart og vak­kert, bruk det til noe godt! For er ikke det akku­rat vår mening her på jord? Bety noe.… gjør en forskjell… !

Lev vel, og ha frem­gang!
Neol to and­rias, neferti­ri­nos all­tino maellogan!

hp — fordi du betyr noe!

Hp logg, del 4, søndag 20. oktober 2002 kl. 10.31

O store ora­kel og alle dere andre…

(denne går til flere og flere… nå er det både trude, jan andre og jostein som får dette.… men vi må passe på så ikke hele greia blir for komerst..) til jostein og jan, som ikke har fått del 1–3 så lig­ger de ved­lagt som et word doku­ment med denne mailen.

Man har sine gode og sine dår­lige dager, er det skjeb­nen? Er det til­fel­dig­he­ter? Eller er det det man gjør av den? Jeg tror det siste er til­felle, med et visst for­be­hold. Enkelte dager vil uan­sett hva man gjør av dem ikke bli gode, og andre dager er gode uan­sett hva man gjør… de er rett og slett fan­tas­tiske. Mye beror på mage­fø­lel­sen, når man står opp om mor­ge­nen så kan man kjenne (som regel) om det blir en god dag eller en dår­lig dag. Og noen gan­ger så sier ikke mage­fø­lel­sen stort mye om hvor­dan dagen kom­mer til å bli. Sånn er det bare. Den siste uka har vært en stor ned­tur og en opp­tur.. den største ned­tu­ren kom på fre­dag, da gikk ingen ting som det skulle.… jeg mis­tet kon­trol­len og ting bare datt fra hver­andre. Men tiden går, og ”the show must go on” som vi sier… jeg tror fak­tisk beviste det på fre­dag, uan­sett hvor mye som gikk galt så fort­satte, og pub­li­kum mer­ket det ikke.. en stor takk til de som hjalp til. Men når ting går så galt så mis­ter man litt sin glød, det er ikke artig len­ger.. da tren­ger man noe som kan lede en til­bake til glø­den, til gle­den av å glede andre men­nes­ker.. det kom på lør­dag. Kon­ser­ten ble en stor opp­tur, selv om resul­ta­tet i etter­kant ikke ble det vi håpet på så synes jeg vi må være for­nøyd med kon­ser­ten! Og når jeg sit­ter og leser vur­de­rin­gen så ser jeg jo at det er bedre en de fleste først opp­fat­ter det. Og det er jo en god ting… men uan­sett, i det øye­blik­ket vi satte i gang på lør­dag så hus­ket jeg hvor­for vi gjør dette.. der var glø­den! Som sagt, enkelte dager vet du bare at, dette er en god dag… og i dag er opp­lagt en slik dag..i dag kan jeg slå ver­den alene!

”you can throw any­thing at us, we will just deflect it and throw somet­hing worse back…..”

det var alt.

Hp – fordi du for­tje­ner det…!