Godt nytt år alle sam­men! Takk for det som har gått!

Først, en liten opp­lys­ning, d fin­nes nå en hjemme­side for hp logg og mange andre rari­te­ter. Adres­sen er : www.hp-univers.tk

Mine Ven­ner.

Et år er altså over, og et nytt et tar fatt der d gamle slut­ter. I til­egg til all denne flotte fancy fei­rin­gen med champagne og raket­ter er det lurt og tenke litt over hva dette egent­lig betyr. Det betyr fak­tisk ikke så mye i prak­sis, alt vi gjør er at vi slut­ter og skrive 2002 og set­ter 2003 i ste­det. Men psy­kisk og ritu­elt sett er det en ganske stor betydning.

Et nytt år, en ny sjanse.… d er lik­som en ny begyn­nelse, blanke ark med farve­sti­fer tel som d heter. Jeg har ett ønske for d nye året, bruk farve­stif­tene du får utdelt, ikke bare stå der med blanke ark, legg farve på dem. Kan­skje er d noen du bør gi en eks­tra farve til nå som d nye året star­ter? kan­skje er d noen som tren­ger et eks­tra ark… du kan gi d til dem!

Jeg vet ikke hvor mange av dere der ute som så Hans Majes­tet Kon­gens nytt­års­tale… men jeg gjorde det. Det var en god tale, der det siste års pro­ble­mer ble satt i lys. Hvis vi alle kan tenke litt over hva vi gjør med d nye året, så kan­skje d blir noen pro­ble­mer mindre.

Igjen, Godt nytt år… la d bli vir­ke­lig godt, bruk d!

HP. Din venn i d nye året.

Mine ven­ner, bekjente og alle som får dette.

Det er snart jul, i mor­gen fak­tisk… Og det er o julen at våre tan­ker bør sen­des til noen andre en oss selv. For­vent ikke å få, gi!
Julen brin­ger med seg den største gle­den, gle­den av å få glede andre, bruk denne sjan­sen, kan­skje har du noen du bør gi en eks­tra opp­merk­som­het til i julen.

Det er i mor­gen mine tan­ker går langt utover lan­dets gren­ser, på selve jul­af­ten ten­ker jeg mest på helt andre men­nes­ker en de som er rundt meg. Jeg ten­ker på de som bru­ker av sin tid, og av sitt liv til å hjelpe andre. Måtte det være hjelpe­ar­bei­dere, fn-soldater eller våre tapre der ute på havet.

i mor­gen er det jul, gled noen.….

God Jul alle sam­men. Måtte den bli fre­de­lig og god.

HP. med jule­hils­ner og tan­ker til alle.

en per­fekt verden.

enkelte men­nes­ker sier at ver­den aldri er per­fekt, jeg er uenig, det fin­nes øye­blikk der alt stem­mer, der ver­den er perfekt.

noen øye­blikk er så fan­tas­tiske, så utro­lige og så vakre at man kan leve i dem, og man skulle ønske de varte i evig­het. slike øye­blikk er et brøk­dels av et sekund der alt er per­fekt, der alt stem­mer. og man drøm­mer og ten­ker på de for all ettertid.

i dag var et slik øye­blikk, da alt stemte, da ver­den var per­fekt. som jeg tid­li­gere har skre­vet spør man seg sta­dig vekk hvor­for man gjør alt man gjør, om hvor­for man kjem­per seg gjen­nom det.… de fan­tas­tiske øye­blik­kene. den per­fekte verden.

ver­den er tung og mørk, livet er slit­somt og hardt… like­vel fin­nes det lys.. de kal­les ven­ner og det er dere! det er dere som dri­ver meg vidre, uten dere er jeg ingen ting. så jeg vil takke dere, bare for at dere eksis­te­rer.
i dag tok vi verden.…..

hp. et menneske

denne er det ikke alle som får. bare mine nær­meste ven­ner får lese denne, og jeg ber dere, ikke spre denne til noen andre en de som har fått denne mai­len. denne mai­len eksis­te­rer ikke, ta gjerne vare på den… men beskytt den. for meg. takk.

ma sivenja
mawa wis­sima wa
venja me

man snak­ker så mye om at man skal være snille mot andre, være for­stå­el­ses­fulle, sjønne and­res pro­ble­mer og løse dem på en ordent­lig måte. først i dag for­står jeg det fullt ut. jeg snak­ker mye om hvor­dan man bør være etter min mening, men jeg opp­le­ver at jeg ikke all­tid kla­rer dette selv.

mas­ker og lengsel.

etter­hvert som press og frust­ra­sjon byg­ger seg opp inni et men­neske fal­ler mas­kene foran ansik­tet. ikke en maske for å stenge ting ute, men en maske for å stenge ting inne. en maske som ikke lar deg vise følel­ser, angst eller frust­ra­sjon. mas­ken opp­slu­ker deg og til­slutt blir du en del av den. mas­ken blir et onde, du vir­ker imun mot alt som er av vondt og gjøre, men inn­erst inne for­tæ­rer den deg, og en dag må den falle.

men sent om nat­ten, når mør­ket har krø­pet frem kom­mer den vir­ke­lige ver­den til syne, mas­kene fal­ler og men­nes­kers angst kom­mer til­syne. det er bare det at ingen andre får lov til å se angs­ten. leng­se­len kry­per kaldt ned­over ryg­gen på deg der du sit­ter alene en mørk vin­ter­dag. leng­se­len etter varme, etter magien.… etter kjærlighet.

gjem deg..  mas­kene kommer.

hp. bare et menneske.

hp-logg del 6. Man­dag 11. nov. 2002 kl:18.16

menin­gen med livet.

alle har noen. abso­lutt alle. har noen som er grun­nen til at de eksis­te­rer. vi kal­ler dem mor og far. det får meg til å tenke, hva førte dem sam­men? var det skjeb­nen eller var det til­fel­dig, i så fall, hvor­for er vi her? til­fel­dig­he­ter eller skjeb­nen? er vår eksis­tens her i ver­den et pro­dukt av et gigan­tisk spill vi kal­ler skjeb­nen eller er det helt til­fel­dig? Der­som vår selve eksis­tens er til­fel­dig er alt til­fel­dig, da er ingen ting forut­be­stemt. ikke alle har et så bra for­hold til sin mor og far, jeg har det. og det er jeg så inder­lig takk­nem­lig for. så takk­nemmlig for at de møt­tes den kvel­den for mange her­rens år siden, uten det ville jeg ikke eksis­tert, og da ville jeg hel­ler ikke kjent så mange fan­tas­tiske men­nes­ker! jeg tror på skjeb­nen, jeg vil ikke tro at jeg er til­fel­dig. jeg ble satt her på jor­den for å utrette noe, for å gjøre noe. jeg tror jeg har fun­net menin­gen med livet, for meg i hvert­fall. det er å glede andre, å gjøre and­res illu­sjo­ner vir­ke­lige. å bety noe, å gjøre en for­skjell. jeg er satt hit med en opp­gave, og det er alle andre også, finn den!

hp — fordi vi bryr oss.

hp logg, del 5. Tirs­dag 29. okto­ber kl.21.20

AAAARHHHH!!! jeg skri­ker ut i nat­ten, et tomt utløp for frust­ra­sjon som har grodd lenge nå, hvor­for er ver­den slik? Av og til får man lyst til å bare ta opp noe tungt og slå enkelte per­soner i hodet! Saken denne gan­gen var en dis­ku­sjon om inter­na­sjo­nalt hjelpe­ar­beid (røde kors, leger uten grenser…osv…) Det fin­nes fak­tisk folk som mener at folk som sul­ter og fry­ser bare kan fryse eller sulte i hjel, det satt fak­tisk to per­soner i paral­lell klas­sen min og sa rett ut “la dem bare dø” AAAAAAAARRRRRRRRRRRRHHHHHHHHHHHHGGGGGGGGG!!!!!!!!!!! La dem brenne, enkelte men­nes­ker skulle hatt en kule mel­lom øynene, vet at jeg høres blo­dig ut nå, men lets face it… ver­den er hard, for å gjøre noe må man være hard! Men hvor­for er den slik? Hva er det som dri­ver men­nes­ker til å mene noe sånt? Er det vår mate­ria­lis­tiske ver­den som fost­rer men­nes­ker til ego­isme og for­akt for liv? Er det vår gode og beha­ge­lige ver­dag som får et men­neske til å si “la dem dø” om andre men­nes­ker? Ikke vet jeg, og ikke har jeg en enkel løs­ning på pro­ble­met, jeg vet bare at noe må gjø­res, og jeg vil gjøre noe.. på min måte…! Nei, sier jeg! Elsk livet, dyrk det, og hold det kjært! For alt i alt er det det eneste vi har! Livet er dyre­bart og vak­kert, bruk det til noe godt! For er ikke det akku­rat vår mening her på jord? Bety noe.… gjør en forskjell… !

Lev vel, og ha frem­gang!
Neol to and­rias, neferti­ri­nos all­tino maellogan!

hp — fordi du betyr noe!

O store ora­kel og alle dere andre…

(denne går til flere og flere… nå er det både trude, jan andre og jostein som får dette.… men vi må passe på så ikke hele greia blir for komerst..) til jostein og jan, som ikke har fått del 1–3 så lig­ger de ved­lagt som et word doku­ment med denne mailen.

Man har sine gode og sine dår­lige dager, er det skjeb­nen? Er det til­fel­dig­he­ter? Eller er det det man gjør av den? Jeg tror det siste er til­felle, med et visst for­be­hold. Enkelte dager vil uan­sett hva man gjør av dem ikke bli gode, og andre dager er gode uan­sett hva man gjør… de er rett og slett fan­tas­tiske. Mye beror på mage­fø­lel­sen, når man står opp om mor­ge­nen så kan man kjenne (som regel) om det blir en god dag eller en dår­lig dag. Og noen gan­ger så sier ikke mage­fø­lel­sen stort mye om hvor­dan dagen kom­mer til å bli. Sånn er det bare. Den siste uka har vært en stor ned­tur og en opp­tur.. den største ned­tu­ren kom på fre­dag, da gikk ingen ting som det skulle.… jeg mis­tet kon­trol­len og ting bare datt fra hver­andre. Men tiden går, og ”the show must go on” som vi sier… jeg tror fak­tisk beviste det på fre­dag, uan­sett hvor mye som gikk galt så fort­satte, og pub­li­kum mer­ket det ikke.. en stor takk til de som hjalp til. Men når ting går så galt så mis­ter man litt sin glød, det er ikke artig len­ger.. da tren­ger man noe som kan lede en til­bake til glø­den, til gle­den av å glede andre men­nes­ker.. det kom på lør­dag. Kon­ser­ten ble en stor opp­tur, selv om resul­ta­tet i etter­kant ikke ble det vi håpet på så synes jeg vi må være for­nøyd med kon­ser­ten! Og når jeg sit­ter og leser vur­de­rin­gen så ser jeg jo at det er bedre en de fleste først opp­fat­ter det. Og det er jo en god ting… men uan­sett, i det øye­blik­ket vi satte i gang på lør­dag så hus­ket jeg hvor­for vi gjør dette.. der var glø­den! Som sagt, enkelte dager vet du bare at, dette er en god dag… og i dag er opp­lagt en slik dag..i dag kan jeg slå ver­den alene!

”you can throw any­thing at us, we will just deflect it and throw somet­hing worse back…..”

det var alt.

Hp – fordi du for­tje­ner det…!

hp logg, del 3, søn­dag 13. okt. 2002 kl:15.37

Det er siste dag av enda en helg. Man ten­ker, har jeg brukt tiden nyt­tig? Jo, denne helga har jeg det. Jeg har gjort masse rart, skole, elev­råd, annet og: jeg og jostein har fått malt post­kas­sen rosa!
Hvor­for rosa ten­ker du da? vel, det hele star­tet som en gim­mick, og så utvik­let det seg da.. nå er den altså rosa med gull­skrift. Også er det de som sier, “æsj..rosa, å.herregud, så femi­nint, e du homse eller?” Nei, det er jeg ikke… Men rosa, jepp, jeg er så mas­ku­lin at jeg ikke tren­ger å vise det gjen­nom farge­valg på post­kas­ser..:) Des­uten er det et uttrykk for litt inne­stengt gal­skap..! Det ver­ste er fak­tisk ikke at vi malte post­kas­sen rosa, men at vi måtte være to per­soner for å male en postkasse!

det var alt for denne gang.

–hp– din man­del i cyber­grø­ten.. eller noe sånt..

Hp logg, del 2. Søn­dag 6. Okto­ber 2002, 21.40

Ute er det kaldt, igjen er Pappa og gjen­gen på ler­ken­dal, denne gan­gen er det vist stabæk som ska få juling. Inne er det varmt, jeg hører på mozart — by can­de­l­light og leker meg litt på net­tet.
Har nettop sett Mou­lin Rouge, og den får meg bestan­dig til å tenke..
“we’re crea­tu­res of the under­world, we can­not afford to love” sier Zid­ler, men jeg lurer? er det ikke kjær­lig­he­ten som dri­ver oss videre. Med “crea­tu­res of the under­world” mener Zied­ler oss… vi som under­hol­der andre, vi som lever av å gjøre and­res illu­sjo­ner vir­ke­lige. vi som er i show buis­ness.… for det er vår kjær­lig­het som dri­ver alt dette, vår kjær­lig­het til andre og til selve indu­strien. En annen som får meg til å tenke er “the show must go on”.. Zied­lers fan­tas­tiske tolk­ning av denne Queen klas­si­ke­ren får enhver per­son med litt inn­sikt i bran­sjen til å tenke. Showet må gå sin gang, selv om sminke ren­ner, og intri­gene er store bak sce­nen, så må pub­li­kum få sitt. For hva er vel vi uten pub­li­kum? Hvis man har for­stått det så har man for­stått bran­sjen, vi er abso­lutt ingen­ting uten pub­li­kum. De har skapt oss, de har skapt etter­spør­se­len etter oss og de kan øde­legge oss på et blunk. Så hvor­for gjør vi det? Jo, nettop for at vi els­ker det å bli els­ket av pub­li­kum, vi lever for applau­sen. Det er hard arbeid, slit­somt, sent og langt på natt, men akku­rat i de få sekun­dene når tep­pet fal­ler og applau­sen bry­ter løs, da, da er jeg i live, da lever jeg. Og jeg tren­ger det, det er blitt en liden­skap, og det er blitt meg.… enda en stak­kars helt i tea­te­rets geledd. “Anot­her hero, anot­her mind­less soul, behind the cur­tain, of the phan­to­mine” the show must go on!

hp.

hp logg, del 1: Ons­dag 2. okto­ber 2002, 22.56

Ute er det stille, ute er det kaldt. Inne er det varmt. Pappa, edvin og Øivind er på Ler­ken­dal, mamma sit­ter stille oppe, i cd spil­le­ren snur­rer Pink Floyd — shine on you crazy diamond på et passe lyd­nivå, jeg sur­fer litt rundt på net­tet etter bil­der fra pink floyd kon­ser­ter og snak­ker et par til­fel­dige ord med andre som er pålog­get. Tan­kene spin­ner rolig, et design tar form i hodet..og armene gri­per etter papir og penn for å få teg­net det ned. Det er ferie, jeg skal ikke tid­lig opp o mor­gen, er ikke livet her­lig? For akku­rat i øye­blikk som dette er det helt fan­tas­tisk, en stor indre ro sen­ker seg over meg, alt fal­ler lik­som på plass i det roger waters begyn­ner på intro rif­fet til have a cigar.