Langfredag

Den lange dagen til minne om en mann som visstnok døde for oss. Hvorfor er døden hans det viktigste? Burde ikke livet og læren være det? Burde vi ikke, i stedet for å gå i parader og piske oss selv til blods eller la oss nagle til et kors, fortelle andre hvor mye vi elsker dem og at hverken kjønn, rase, religion eller utseende har noe å si? Burde vi ikke, i stedet for å fokusere på en grusom død, fokusere på et fantastisk liv? I stedet for å krangle om byen der han døde, burde vi ikke spre kjærlighet og omtanke, og faktisk ta lære av hans påståtte liv? Ironisk nok er det mange som er ensomme i dag, og i går, den dagen da vi i alle fall burde invitere alle til langbordsfest og dele av alt vi har og er. Burde vi ikke elske alle. Uansett? Burde ikke alle bety noe for oss. Uansett?

Vi er få og med begrenset tid. Vi har vel egentlig ikke annledning til å kaste den bort.

HP.
Langdag.

Restart.

Et og et halvt år. Det har skjedd så mange ting de siste 19 månedene, så mange viktige ting, så mange ting som aldri vil bli glemt. Så viktige, at hvis det ikke var verdt å skrive noe om de, hva er det da verdt å skrive om?

De små tingene. De hverdagslige tingene. De som ingen andre skriver om. Som den hjemløse som sitter foran søppelkasse ved den vestlige utgangen til Nationaltheateret stasjon hver morgen – også i den bitende kulda de siste dagene. Om familien i matchende toppluer som spurte om veien til Legoland, og som lo ustyrtelig da de skjønte at sønnen i familien hadde lest feil i en turistbrosjyre. Om de fantastiske øyeblikkene vi har skapt sammen på landets store scener det siste året. Om de perfekte gåturene gjennom Oslo sentrum midt på natten etter en lang dags jobb.

Om alt som virkelig betyr noe. Oftere og bedre? Nei. Lengre og dypere? Niks. Sterkere språk og perfekt grammatikk? Jeg hadde ikke vedda på det. Men å skrive? Ja. Så absolutt. Velkommen tilbake til meg selv.

HP.
Mottakerlista er litt kortere nå.

Først, en liten opplysning, d finnes nå en hjemmeside for hp logg og mange andre rariteter. Adressen er : www.hp-univers.tk

Mine Venner.

Et år er altså over, og et nytt et tar fatt der d gamle slutter. I tilegg til all denne flotte fancy feiringen med champagne og raketter er det lurt og tenke litt over hva dette egentlig betyr. Det betyr faktisk ikke så mye i praksis, alt vi gjør er at vi slutter og skrive 2002 og setter 2003 i stedet. Men psykisk og rituelt sett er det en ganske stor betydning.

Et nytt år, en ny sjanse.… d er liksom en ny begynnelse, blanke ark med farvestifer tel som d heter. Jeg har ett ønske for d nye året, bruk farvestiftene du får utdelt, ikke bare stå der med blanke ark, legg farve på dem. Kanskje er d noen du bør gi en ekstra farve til nå som d nye året starter? kanskje er d noen som trenger et ekstra ark… du kan gi d til dem!

Jeg vet ikke hvor mange av dere der ute som så Hans Majestet Kongens nyttårstale… men jeg gjorde det. Det var en god tale, der det siste års problemer ble satt i lys. Hvis vi alle kan tenke litt over hva vi gjør med d nye året, så kanskje d blir noen problemer mindre.

Igjen, Godt nytt år… la d bli virkelig godt, bruk d!

HP. Din venn i d nye året.

Det er snart jul, i morgen faktisk… Og det er o julen at våre tanker bør sendes til noen andre en oss selv. Forvent ikke å få, gi!
Julen bringer med seg den største gleden, gleden av å få glede andre, bruk denne sjansen, kanskje har du noen du bør gi en ekstra oppmerksomhet til i julen.

Det er i morgen mine tanker går langt utover landets grenser, på selve julaften tenker jeg mest på helt andre mennesker en de som er rundt meg. Jeg tenker på de som bruker av sin tid, og av sitt liv til å hjelpe andre. Måtte det være hjelpearbeidere, fn-soldater eller våre tapre der ute på havet.

i morgen er det jul, gled noen.….

God Jul alle sammen. Måtte den bli fredelig og god.

HP. med julehilsner og tanker til alle.

enkelte mennesker sier at verden aldri er perfekt, jeg er uenig, det finnes øyeblikk der alt stemmer, der verden er perfekt.

noen øyeblikk er så fantastiske, så utrolige og så vakre at man kan leve i dem, og man skulle ønske de varte i evighet. slike øyeblikk er et brøkdels av et sekund der alt er perfekt, der alt stemmer. og man drømmer og tenker på de for all ettertid.

i dag var et slik øyeblikk, da alt stemte, da verden var perfekt. som jeg tidligere har skrevet spør man seg stadig vekk hvorfor man gjør alt man gjør, om hvorfor man kjemper seg gjennom det.… de fantastiske øyeblikkene. den perfekte verden.

verden er tung og mørk, livet er slitsomt og hardt… likevel finnes det lys.. de kalles venner og det er dere! det er dere som driver meg vidre, uten dere er jeg ingen ting. så jeg vil takke dere, bare for at dere eksisterer.
i dag tok vi verden.…..

hp. et menneske

ma sivenja
mawa wissima wa
venja me

man snakker så mye om at man skal være snille mot andre, være forståelsesfulle, sjønne andres problemer og løse dem på en ordentlig måte. først i dag forstår jeg det fullt ut. jeg snakker mye om hvordan man bør være etter min mening, men jeg opplever at jeg ikke alltid klarer dette selv.

masker og lengsel.

etterhvert som press og frustrasjon bygger seg opp inni et menneske faller maskene foran ansiktet. ikke en maske for å stenge ting ute, men en maske for å stenge ting inne. en maske som ikke lar deg vise følelser, angst eller frustrasjon. masken oppsluker deg og tilslutt blir du en del av den. masken blir et onde, du virker imun mot alt som er av vondt og gjøre, men innerst inne fortærer den deg, og en dag må den falle.

men sent om natten, når mørket har krøpet frem kommer den virkelige verden til syne, maskene faller og menneskers angst kommer tilsyne. det er bare det at ingen andre får lov til å se angsten. lengselen kryper kaldt nedover ryggen på deg der du sitter alene en mørk vinterdag. lengselen etter varme, etter magien.… etter kjærlighet.

gjem deg..  maskene kommer.

hp. bare et menneske.

meningen med livet.

alle har noen. absolutt alle. har noen som er grunnen til at de eksisterer. vi kaller dem mor og far. det får meg til å tenke, hva førte dem sammen? var det skjebnen eller var det tilfeldig, i så fall, hvorfor er vi her? tilfeldigheter eller skjebnen? er vår eksistens her i verden et produkt av et gigantisk spill vi kaller skjebnen eller er det helt tilfeldig? Dersom vår selve eksistens er tilfeldig er alt tilfeldig, da er ingen ting forutbestemt. ikke alle har et så bra forhold til sin mor og far, jeg har det. og det er jeg så inderlig takknemlig for. så takknemmlig for at de møttes den kvelden for mange herrens år siden, uten det ville jeg ikke eksistert, og da ville jeg heller ikke kjent så mange fantastiske mennesker! jeg tror på skjebnen, jeg vil ikke tro at jeg er tilfeldig. jeg ble satt her på jorden for å utrette noe, for å gjøre noe. jeg tror jeg har funnet meningen med livet, for meg i hvertfall. det er å glede andre, å gjøre andres illusjoner virkelige. å bety noe, å gjøre en forskjell. jeg er satt hit med en oppgave, og det er alle andre også, finn den!

hp — fordi vi bryr oss.

AAAARHHHH!!! jeg skriker ut i natten, et tomt utløp for frustrasjon som har grodd lenge nå, hvorfor er verden slik? Av og til får man lyst til å bare ta opp noe tungt og slå enkelte personer i hodet! Saken denne gangen var en diskusjon om internasjonalt hjelpearbeid (røde kors, leger uten grenser…osv…) Det finnes faktisk folk som mener at folk som sulter og fryser bare kan fryse eller sulte i hjel, det satt faktisk to personer i parallell klassen min og sa rett ut “la dem bare dø” AAAAAAAARRRRRRRRRRRRHHHHHHHHHHHHGGGGGGGGG!!!!!!!!!!! La dem brenne, enkelte mennesker skulle hatt en kule mellom øynene, vet at jeg høres blodig ut nå, men lets face it… verden er hard, for å gjøre noe må man være hard! Men hvorfor er den slik? Hva er det som driver mennesker til å mene noe sånt? Er det vår materialistiske verden som fostrer mennesker til egoisme og forakt for liv? Er det vår gode og behagelige verdag som får et menneske til å si “la dem dø” om andre mennesker? Ikke vet jeg, og ikke har jeg en enkel løsning på problemet, jeg vet bare at noe må gjøres, og jeg vil gjøre noe.. på min måte…! Nei, sier jeg! Elsk livet, dyrk det, og hold det kjært! For alt i alt er det det eneste vi har! Livet er dyrebart og vakkert, bruk det til noe godt! For er ikke det akkurat vår mening her på jord? Bety noe.… gjør en forskjell… !

Lev vel, og ha fremgang!
Neol to andrias, nefertirinos alltino maellogan!

hp — fordi du betyr noe!

(denne går til flere og flere… nå er det både trude, jan andre og jostein som får dette.… men vi må passe på så ikke hele greia blir for komerst..) til jostein og jan, som ikke har fått del 1–3 så ligger de vedlagt som et word dokument med denne mailen.

Man har sine gode og sine dårlige dager, er det skjebnen? Er det tilfeldigheter? Eller er det det man gjør av den? Jeg tror det siste er tilfelle, med et visst forbehold. Enkelte dager vil uansett hva man gjør av dem ikke bli gode, og andre dager er gode uansett hva man gjør… de er rett og slett fantastiske. Mye beror på magefølelsen, når man står opp om morgenen så kan man kjenne (som regel) om det blir en god dag eller en dårlig dag. Og noen ganger så sier ikke magefølelsen stort mye om hvordan dagen kommer til å bli. Sånn er det bare. Den siste uka har vært en stor nedtur og en opptur.. den største nedturen kom på fredag, da gikk ingen ting som det skulle.… jeg mistet kontrollen og ting bare datt fra hverandre. Men tiden går, og ”the show must go on” som vi sier… jeg tror faktisk beviste det på fredag, uansett hvor mye som gikk galt så fortsatte, og publikum merket det ikke.. en stor takk til de som hjalp til. Men når ting går så galt så mister man litt sin glød, det er ikke artig lenger.. da trenger man noe som kan lede en tilbake til gløden, til gleden av å glede andre mennesker.. det kom på lørdag. Konserten ble en stor opptur, selv om resultatet i etterkant ikke ble det vi håpet på så synes jeg vi må være fornøyd med konserten! Og når jeg sitter og leser vurderingen så ser jeg jo at det er bedre en de fleste først oppfatter det. Og det er jo en god ting… men uansett, i det øyeblikket vi satte i gang på lørdag så husket jeg hvorfor vi gjør dette.. der var gløden! Som sagt, enkelte dager vet du bare at, dette er en god dag… og i dag er opplagt en slik dag..i dag kan jeg slå verden alene!

”you can throw anything at us, we will just deflect it and throw something worse back…..”

det var alt.

Hp – fordi du fortjener det…!

Det er siste dag av enda en helg. Man tenker, har jeg brukt tiden nyttig? Jo, denne helga har jeg det. Jeg har gjort masse rart, skole, elevråd, annet og: jeg og jostein har fått malt postkassen rosa!
Hvorfor rosa tenker du da? vel, det hele startet som en gimmick, og så utviklet det seg da.. nå er den altså rosa med gullskrift. Også er det de som sier, “æsj..rosa, å.herregud, så feminint, e du homse eller?” Nei, det er jeg ikke… Men rosa, jepp, jeg er så maskulin at jeg ikke trenger å vise det gjennom fargevalg på postkasser..:) Desuten er det et uttrykk for litt innestengt galskap..! Det verste er faktisk ikke at vi malte postkassen rosa, men at vi måtte være to personer for å male en postkasse!

det var alt for denne gang.

–hp– din mandel i cybergrøten.. eller noe sånt..